Ottos skrev:Det er ikke alltid antallet, men potensialet, motivasjonen og treningskapasiteten til spillerne som er viktig. Det er ikke slik at et stort antall spillere, sikrer et høyere nivå blant de "beste" spillerne. Rammebetingelser, ressurser, trenerkvaliteter og god matching, er også en viktig forutsetning for at spillerne skal lykkes som elitespillere.
Det er ille at norske 15 - 17 åringer som ifølge svenske topptrenere hevder seg på treningsleir sammen med svenske juniorspillere, ikke alltid blir satset på av sine moderklubber eller kretslag i Norge. Men det er enda verre å la en bråte med spillere leve på et luftslott, for at noen utvalgte 1 prosentspillere skal lykkes med sine karrierer og tjene store penger.
Hvis vi kun tenker toppspillere så er jeg isolert sett enig at det ikke er antallet som nødvendigvis avgjør om man får fram gode hockeyspillere.
Men; mange idrettstalenter har potensiale for å bli gode utøvere i flere sporter. Hvis ikke norsk ishockey er en attraktiv sport å gå inn i og å så bli værende i, fordi klubbene ikke rekrutterer godt, ikke har gode trenere, oppfølging av alle, driver med kvalitet etc. så vil norske hockey miste/ikke få så mange talenter og dermed går man glipp av potensielt gode spillere. Rekrutterer man 10 stk så skal man ha mer flaks for at alle 10 av disse blir habile spillere enn å finne 10 gode spillere blant 50 stk. Det betyr ikke at ikke de 40 andre også skal få en god opplevelse av sporten.
Har man flere utøvere er det også lettere å differensiere når man ønsker det, og hvis spillerne ønsker det. Har man nok til å ha minst to lag så finner man lettere sitt nivå og kan utvikle seg i riktig mestringstempo, enn om man er kun 14 stk og alle MÅ spille i A serien. (eller man må sitte på benken i A-serien, fordi det er eneste tilbud)
Dess flere med gode erfaringer og minner fra ishockeyen, dess flere anbefaler sporten og man får "nytt blod" inn i sporten både på banen og tribunen. Nye gode spillere kan godt komme fra å være sønn av en middels god hockeyspiller med gode opplevelser i sporten eller sønn av en som har vært habil i en annen sport men finner ishockeyen som sunn og god.
Gode opplevelser og det å ha vært innom sporten, rekrutterer også publikum, ledere og potensielle sponsorer.
Dette gjør det igjen også mulig å ta seg bedre av de beste.
Nåløyet er trangt hvis man vil opp på topp 1% i verden eller Europa, enig med deg der, men norsk hockey bør ha som mål å utvikle spillere til alle nivåer, og da vil man også kunne få utviklet de beste. Men får man kun fatt i 6-9 stk i hele årsklassen i sin by når de er 5 eller 6 år(fordi det er greiere å ha få og ikke minst vinne på U8 nivå), da driver man i større grad lotteri enn spillerutvikling mhp å lykkes.
Sportsjef Salsten har også sagt at nyere undersøkelser viser at de nest beste/lagkamerater er viktig for at de beste skal lykkes. Dette innebærer at de faktisk har noen å spille med, når de er U15. Det er flere såkalt "gode årganger" i klubber i norsk hockey som har sittet igjen med 8-9 mann når de er U15/U16 og slitt med å stille lag og få nok folk/kvalitet på trening.
Vi har mange eksempler på at tidlig selektering når de er 15 ikke nødvendigvis viser hvem som når lengst, selv om man sikkert kan også se hvem som har godt potensiale da. Ikke tvil. Men norske get klubber (så vel som 1. div klubber) trenger ikke bare de spillerne som er blant topp 1% i Skandinavia. Så vi bør ikke ha råd til å skalte bort de andre og ikke la de få gode opplevelser med sporten. Men igjen, så mener jeg at det også er lettere å gi et profesjonelt differensiert opplegg hvis man har flere spillere og kan nivå dele. Foreldre trenere gjør feil i valg, men såkalte gamle toppspillere som er trenere gjør også sine utvalgsfeil, så store valg når de er 15 kan være risky. Men differensiering og riktig oppfølging kan være riktig, så lenge man får god oppfølging på de ulike nivåene. Og ser man på Norges to NHL spillere så var vel heller ikke det soleklare valg at det var de to som skulle dit fra sine årsklasser.
Skrevet: 11. November 2016 13:49